VINNERKULTUR – PRESTASJONS- ELLER MESTRINGSBASERT?

 

Vi er halvveis i et vinter-OL som ser ut til å bli tidenes suksess for Norge. Utlendingene klør seg i hodet og undres hvordan et lite land kan prestere så godt. Ikke bare i en idrettsgren – men i mange – samtidig. Har vi unikt gode talenter sammenlignet med andre land – eller er det i god ledelse hemmelighetene ligger skjult?

Trolig er talentgrunnlaget relativt likt fordelt i de fleste land som driver toppidrett. I Norge velger nok flere av talentene å satse på ulike vinteridretter i ung alder – rett og slett fordi skisport er vår nasjonalidrett. I andre land søker talentene seg i større grad til andre idretter. Dermed har kanskje Norge en seleksjonsfordel – men uansett er vår medaljefangst helt eksepsjonell. Altså må det ligge andre forklaringer til grunn for vår suksess.

Vinnerkultur er en av disse forklaringene. Kultur defineres som kjennetegn som er stabile og godt gjenkjennelige over tid. Noen av vinnerkulturens kjennetegn er mål- (konkrete, tydelige og ambisiøse mål) og konsekvensfokus (bevissthet på hva målene krever av innsats). Begrepet vinnerkultur har sitt utspring fra idretten – og «idretts-språket», men er etter hvert blitt populært også i det konkurranseutsatte næringslivet. Herfra har det funnet veien videre inn i lærebøker og ulike akademiske fora der det diskuteres ganske heftig hvilken type ledelse som egner seg best for å utvikle vinnerkultur.

Tidligere var det ganske unison enighet om at det var Prestasjonsledelse som var løsningen. Så, for noen år siden dukket begrepet Mestringsledelse opp – med ny tenkning som var ganske kritisk til tidligere «sannheter». Da melder spørsmålet seg om det nye virkelig representerer nye ideer – eller om det som så mange ganger ellers handler om «same shit – new wrapping»?

La oss først se på fellesnevnerne. Begge filosofiene anerkjenner tydelige og ambisiøse mål som viktig utgangspunkt. Det er heller ingen uenighet om at målene må brytes ned til operative, etappevise delmål – og at feedback på innsats og fremgang er viktig. Stor takhøyde med en nesten brutal åpenhet kjennetegner de sterkeste vinnerkulturene. Innsatsene analyseres ned til minste detalj - ikke for å finne grunnlag for negativ kritikk men derimot for konstruktiv kritikk, læring og plattform for videre fremgang.

Alt dette er det norske toppidrettsmiljøet, blant annet gjennom Olympiatoppen ekstremt dyktige til.

Men så til forskjellene. I tradisjonelle prestasjonskulturer legges det stor vekt på den individuelle prestasjonen – og den interne konkurransen mellom utøverne. Mestringsledelse vektlegger på en annen måte fellesskapet – felles målsettinger og evalueringer – og felles læring.

I enkelte toppidrettsmiljøer er det ekstrem konkurransementalitet. Og kanskje må det være slik for å yte helt på topp i de tøffeste konkurransene. I næringslivet (og andre organisasjoner som skal leve lenge og prestere over tid) er premissene annerledes. Her vil sterkt individorientert konkurranseklima være ødeleggende. Her ser vi den viktigste forskjellen mellom toppidrett og øvrige prestasjonsmiljøer som for eksempel næringslivet.

Læringen er at vi skal være litt forsiktige med å overføre metoder ukritisk fra toppidretten til næringslivet. Mestringsledelse er etter alle solemerker en god metode for å bygge vinnerkulturer i bedrifter. Fellesskapet er viktigere enn enkeltindividene. Laget må vinne sammen.

Det er imponerende og motiverende å følge norske utøvere i Korea. Måtte næringsliv og toppidrett fortsatt lære av hverandre – likevel med respekt for ulikhetene i to forskjellige «verdener»!

Følg oss videre i bloggen! Vi har mere på lager😊

BLOGG OVERSIKT